Fra plass til plass i Marka, av og med Elisabet/Tora, Heidi/Morgan og Beate/Siljar.
Dette var Morgans debut som Ekte Turhest, med opppakning og overnatting på ulike steder natt etter natt. Det ble en ilddåp, i lyn og torden som det sjelden er på disse trakter, og han besto med glans! Se flere bilder!
Vi startet på Hauger i Maridalen og det var mye som skulle med… Stakkars hester, tenker du kanskje. Men vi hadde trent på forhånd, både med westernsal (som er langt bedre å pakke på enn engelsk sal), og med salvesker, både foran og bak.
Elisabet fikk låne håndsydde frontvesker, som både er stilige og funksjonelle – ligger som støpt!
Beate og Heidi satset på Ortliebs og det holder i de fleste tilfeller… Viktig at veskene sitter godt, så de ikke flytter seg underveis. Sideveskene må veie eksakt det samme, eller blir det også forflytninger.
Perfekt!
Fra Hauger gikk turen over til Lillomarka, til Lilloseter og derfra til Sørskogen, der vi overnattet. Det var 1000 lyn i timen og så mye torden at det ristet i bakken, men hestene sto på innsiden av de portable gjerdene både før og etter Uværet, og glade var vi for det!! Hestejakt i Nordmarka er ikke det man drømmer om en dag i juli!
Sånn så det ut på overnattingsstedet etter den første natten. Hvis noen reagerer på den skarpe hellingen, så gjorde kroppene våre også det. Tyngdekraften virker også i sovepose! (Men heldigvis er friksjonen såpass stor at vi ikke havnet i bunnen av bakken)
Fra Sørskogen red vi til Nittedal, først til Kruttverket, deretter via Svingbakken til Laskerud. I de bekkene vi fant, tilbød vi hestene vann, og noen er mer glade i å bade enn andre. Tora er i den glade enden av skalaen, men Siljar og Morgan lå ikke langt etter!
Fra Laskerud red vi på Greveveien, forbi Ørfiske og til Trehørningen. Beitene underveis var det ingenting å utsette på. Plassene blir ikke beitet lenger, og det var ennå ikke slått, så mattilgangen var upåklagelig.
Det var ikke noe å klage på stemingen heller:
Fra Trehørningen red vi via Gørja til Helgeren dam, og deretter stien over til Liggeren. Da kom sprangegenskapene frem også. Morgan løste oppgaven ved å tenke seg godt om, og deretter labbe forsiktig over. Tora brukte de kreftene hun hadde i bakkroppen og gjorde noen sprang som de fleste ikke ville drømme om å ta med westernsal og 20 kg oppakning (i tillegg til den nette kroppen til rytteren).
Da vi kom til Liggeren, så smuglånte vi tunet, til leierne kom og ga oss tillatelse. Sola var endelig kommet! Det ble en hyggelig kveld både for to- og firbente.
